DSK logo

Kvinnene

Fra starten av foreningen i 1784 var kvinner med som stiftere og medlemmer.

I det ligger ikke nødvendigvis at reglene var de samme for kvinner som for menn. Vi hører aldri om kvinner som har valgte funksjoner. Reglene ble også tidlig modifisert for å sikre at kvinnelige medlemmer hadde visse lettelser. 16. september 1795 ble det besluttet at medlemmer inntil økonomien kom på fote måtte betale et årlig bidrag på 5 riksdaler for menn og 1 riksdaler for kvinner. Videre måtte mannlige medlemmer møte for bespisning hver fredag og hver søndag; ved uteblivelse måtte 12 skilling betales til "Öeconomus". Dette ble dog endret alt 9. oktober 1795; regelen ble da at "Økonomus" skulle la bud gå rundt i byen for å registrere hvem som ville komme til bespisningen; de som meldte seg uten å komme måtte betale 24 riksdaler. "Denne Post vedgaar ikke Damerne, da disse stedse i vort Selskab maa være uden noget Baand."

Efter de regler som ble vedtatt i 1795 kunne reisende Damer uten påvotering eller avgift i kassen delta i klubblivet. Reisende menn måtte betale 2 riksdaler.

Det har nok alltid vært en viss forskjell på hva kvinnenes ønsker i klubblivet, og det mennene sto for.

I 1797 berettet avertøren at damene klaget over at det medgikk for lang tid ved spisebordet. Damene hadde ikke noen egentlig glede av dette, og mange herrer forlot selskapet efter middagen. Derfor burde det bare være kald mat på danseaftener. Dette ga støtet til en skikkelig storm i vannglasset, der flere medlemmer følte seg sjikanert av innleggene for og mot.

Røking var forbudt i damenes selskap. Avertøren krevet endog forbud nedlagt mot å røke i værelse nærmest dansesalen, "da damene finner sig meget incomoderede derved".

Det er flere beretninger om at kvinnene var svært aktive i alle sammenhenger der musikk og sang var involvert. De var flittige deltakere og tilhørere ved alle slags konserter og opptredener, og satte åpenbart stort pris på fest og ball. Det er vel sannsynlig at de i mindre utstrekning deltok i klubbaftener som ikke hadde musikalske innslag, og at de også besøkte hverandre i sine hjem.

I Christen Prams beretning om Norge til den danske konge i 1805 er Det Stavangerske Klubselskab nevnt:

"Er gjestebude ei hyppige (hvilken min egen erfaring dog kunde synes at modsige) saa samles mandfolket des oftere paa klubben, og, siges der, har det andet kjøn imidlertid oftest sine smaasamlinger hjemme."

Mange har vært opptatt av hvordan det kan ha seg at kvinner kunne ha en slik plass i Klubselskabet fra starten av, som egne medlemmer, hvorfor det efterhvert ble så få av dem at klubbens lover fra 1915 opphevet muligheten for kvinner til å melde seg som medlemmer.

Grunnen er ganske enkel:

Fra starten av måtte også kvinner være medlemmer i Det Stavangerske Klubselskab for å kunne delta ved Klubselskabets arrangementer. Dette var regelen, også om ektemannen eller nære mannlige slektninger var medlemmer.

Lovene fra 1880 representerte noe helt nytt i på dette punkt. Efter lovene av 1880 kunne kvinnelige medlemmer av husstanden følge menn som var medlemmer på Klubselskabets arrangementer. Dette medførte, som man vel kunne ha sagt på forhånd, et drastisk fall i antallet kvinnelige medlemmer. Medlemsskap ble bare aktuelt for kvinner som skulle oppsøke Klubselskabet uten følge av en mann som var medlem; det var da i det vesentlige enslige kvinner som hadde interesse av medlemsskapet. Antallet kvinnelige medlemmer sank raskt til 8-10 medlemmer, og nyrekrutteringen var skral.

Det er forøvrig også grunn til å tro at kvinnenes interesse i klubblivet ble mindre efterhvert som musikken fikk mindre og mindre plass, og også krisen i næringslivet i Stavanger i 1880-årene hadde nok også sine virkninger.

Lovene i 1889 baserte seg igjen på likestilling mellom menn og kvinner. Bestemmelsen om at menn kunne ta med seg kvinnelige familiemedlemmer som ikke selv var medlemmer falt bort, i alle fall i formell forstand. På dette tidspunkt var det svært få kvinnelige medlemmer; de fleste kvinnelige medlemmer fra tiden før 1880 lot sitt medlemsskap løpe ut i tiden frem til 1889, da de likevel kunne følge sine menn. Det må konstateres at de ikke meldte seg inn igjen som medlemmer.

Det er selvsagt mulig at utviklingen i samfunnet i sin almindelighet og i Det Stavangerske Klubselskap i særdeleshet ville ha eliminert kvinner som medlemmer i ethvert tilfelle mot slutten av det 19. århundre.

Da nye lover ble vedtatt 1915, hadde kvinnelig medlemsskap ikke lenger praktisk betydning, og muligheten for kvinner til å bli medlem ble fjernet. At kvinner kan være med mannlige medlemmer på klubbens fester, anses som en selvfølge.

Dersom det igjen skal bli aktuelt å få kvinnelige medlemmer må det bli like naturlig for en enslig kvinne å være medlem som en enslig mann - de har man en del av. Det får man neppe til så lenge gifte kvinner er et anhang til mannen i klubbsammenheng. Hvis også gifte kvinner må være medlemmer av Klubselskabet for å delta i klubblivet, herunder på fester, vil det bli like naturlig for enslige kvinner å være medlemmer som enslige menn.

Dertil må man kanskje satse på å gi musikk og sang en større plass i klubblivet, og skape vilkår for bredere deltakelse i slike aktiviteter.

Pål Mitsem