Jens Zetlitz ble født i Stavanger 26. januar 1761
Jens Zetlitz ble født i Stavanger 26. januar 1761. Han far, regimentsfeldtskjær Sigmund Zetlitz, døde mens han var liten. Moren giftet seg med apoteker Bosse, som eiet apoteket Hygiea. Hans 10 år eldre bror, Christian Magnus Zetlitz, utdannet seg til apoteker, og overtok Hygiea, der det også var vertshus. Her holdt Det Stavangerske Klubselskab hus i 1795, kanskje alt fra 1787. Jens Zetlitz kom 14 år gammel til Bergen, efter at moren var død 2 år tidligere. Her ble han kjent med Nordahl Brun, et vennskap som varte livet ut.
I 1780 tok Jens Zetlitz artium i København, og var sikkert i kontakt med Det Norske Selskab, som ble stiftet i 1772.
I årene efter artium var Jenz Zetlitz huslærer forskjellige steder, kanskje også i Stavanger. Han kan ha deltatt i stiftelsen av Det Stavangerske Klubselskab i 1784, før gjerningen som huslærer igjen førte ham bort. I 1786 kom han tilbake til Stavanger, hvor han forlovet seg med Maren Elisabeth Bull, hans sangers “Elisa”. Hun var søster av konen til kongelig agent Gabriel Schanche Kielland. Sistnevnte satte ham i stand til å reise til København for å fullføre sin utdannelse, og i 1789 ble han teologisk kandidat. Fra 1790 var han personellkapellan hos sin kommende svigerfar på Lye. Bryllupet sto året efter. Jens Zetlitz var i Vikedal i 10 år, til han i 1800 ble ansatt som sogneprest i Vikedal. Året efter døde hans kone; et umistelig tap for Jens Zetlitz og 4 mindreårige døtre. Disse ble storslagent adoptert av svogeren, agent Gabriel Schanche Kielland. I 1811 ble Jens Zetliz forflyttet – han oppfattet nok selv forvist – til Kvitseid i Telemark. Jens Zetlitz lengtet alltid tilbake til Stavanger, og skrev sanger til Det Stavangerske Klubselskabs fester, som regel sendt via sin svoger. Han døde i 1821.
Jens Zetlitz første og eneste diktsamling fra 1789, som han selv utga, ble tilegnet Nordahl Brun. Fra denne gjengis et dikt til ungdommen:
Om du vil være viis, min Ven!
Saa nyd din Ungdoms muntre Dage;
Den Stund, som engang svinder hen,
Skal aldrig komme mer tilbake;
Saa Elvens muntre Gud utgyder,
Sin Urne i det vilde Hav,
Og venter ei, at hvad han gav,
Tilbake til hans Urne flyder
Pål Mitsem