Fra 1800 har man nye og utførlige lover, med hele 90 paragrafer. Det var besluttet at de skulle trykkes, og det sier kanskje noe om situasjonen i Stavanger på denne tid at de ble trykket i Kristiansand. Et eksemplar av lovene er innbundet i brunt skinnbind med gullsnitt med segl og lakk, og mer 170 originale underskrifter. Det svarte vel til antallet medlemmer på denne tid, en betydelig økning fra de 70 som hadde undertegnet protokollene fra 1795.
I 1805 flytter Klubselskabet fra den gamle apotekgård til Kongsgård. Husverten i den gamle apotekgård var Christian Magnus Zetlitz, bror av Jens Zetlitz, som gikk sterkt opp i Klubselskabets liv. Hans økonomi var i 1805 vaklende; i 1806 måtte han selge den gamle apotekgård. Hans økonomiske problemer kan ha vært medvirkende til flyttingen.
Kongsgård var kjøpt av Gabriel Schanche Kielland i 1801 for 2224 riksdaler. Med i handelen fulgte størsteparten av den nuværende bypark, som den gang hørte Kongsgård til.
I 1810 gikk Klubselskabet til innkjøp av den eiendom som skulle bli knyttet uløselig til Klubselskabet gjennom mer enn 100 år. Det Stavangerske Klubselskab kjøpte den gamle bispegården, vis à vis Domkirken fra Laugmann Hveding. Bygingen omtrent der Hetlandsbankens bygning ble bygget, og på plassen mot Mariakirken og Domkirken. Med eiendommen fulgte en stor have ned det som i dag er Klubbgaten; gaten ble ikke anlagt før mot slutten av det 19nde århundre. Forut for dette rant Skolebekken i åpent løp langs det løp som gaten senere fikk, fra Breiavann til Østervåg. Ved kjøpet av Bispegården fikk Klubselskabet også ålerettighetene i Skolebekken.
Det var ikke Klubselskabets egen økonomi som ga grunnlag for kjøpet av bispegården; økonomien var heller skral. Flere av de ledende medlemmer slo seg sammen for å finansiere innkjøpet gjennom obligasjoner, og den som bidro mest var agent Gabriel Schanche Kielland. Selve klubbaktiviteten var i de første år efter flyttingen beskjeden – klubbinntektene var minimale, og det er nesten ikke fremmøte på de faste klubbaftener.
I 1813 inntrådte en ny krise i Klubselskabets liv, der man igjen måtte ty til et sirkulære til medlemmene, og der salg av klubbens eiendom ble fremstillet som alternativet til øket aktivitet og økte tilskudd/inntekter. Medlemstallet hadde sunket; Klubselskabet hadde i 1816 bare 46 fast betalende innenbys medlemmer og 8 utenbys medlemmer; kanskje et lavpunkt. Derefter gikk det fremover.
Fra Klubselskabets første tid var billiard og kortspill viktige adspredelser. Med kjøpet av Bispegården kom også kjeglespillet inn som en viktig del av klubblivet. Det ble anlagt en kjeglebane nederst i Klubbhaven, på den andre siden av Skolebekken.
Klubselskabet holdt til i bygningen med navn gamle bispegård frem til 1841. Klubselskabet hadde da oppført ny bygning i haven til den gamle bispegård. Bispegården, som hadde vært klubbhus siden 1810, ble solgt til Samuel Olsen, som for øvrig var klubbens økonom. Han etablerte det kjente Hotel du Nord i Klubselskabets gamle bygning.
Bygningen i haven til Bispegården var Klubselskabets faste holdepunkt i nesten 75 år, frem til 1915. Bygningen var da overdratt til Stavanger Handelsforening, og står på tomten til det som i dag er Handelsbygningen. Da en ny gate ble anlagt på slutten av den 19nde århundre, og Skolebekken lagt i rør under denne, var det nesten selvsagt at gaten fikk navnet Klubbgaten, efter Det Stavangerske Klubselskab. Efter noen år var det bare navnet som minnet om at Det Stavangerske Klubselskab hadde hatt sitt tilhold her.
Foreningslivet fortsatte stort sett som før, med klubbaftener, ball og andre fester.
I 1819 har Klubselskabet eksistert i 35 år, og mange av stifterne og de tidlige støtter er døde. Blant dem var tollkontrollør Ole Gløersen, som kom til Stavanger fra Halden i 1781, og døde 77 år gammel i 1815. Ole Gløersen var ikke gift, og hadde ikke efterkommere. Han levet for, med og i betydelig utstrekning også i klubben.
Det Stavangerske Klubselskap går til anskaffelse av den minnetavle som henger i Klubselskabets foajé, for at man kunne hedre de som hadde innlagt seg særlig fortjeneste for Klubselskabet. Det hadde nok en viss sammenheng med at hustruen til den kanskje viktigste person i Klubselskabet gjennom tidene, agent Gabriel Schanche Kielland, var død året før. Malermester Cederbergh lager minnetavlen. Øverst står amtmann Bentzon og hans hustru (omtalt i avsnittet om 1784), og derefter tollkontrollør Ole Gløersen, og derefter Johanna Margretha Kielland, hvis død som nevnt nok ga støtet til ervervelsen av minnetavlen. 5. mars 1821 dør også Gabriel Schanche Kielland, hvis navn blir tilføyd minnetavlen. Senere er ingen funnet verdige til å bli minnet sammen med disse.
Det Stavangerske Klubselskab fikk nye lover i 1823. Lovene ble fyldig referert av overlærer Carl Christensen i hans bok fra 1915; den fullstendige lovtekst finnes ikke lenger i Klubselskabets arkiver.
Direktørene ble valgt hver 4 måned for 1 år av gangen. Funksjonene som averteur og sekretær ble beholdt, og dertil ble ballinspektører valgt. En musikkdirektør ble utpekt til å ha ansvar for Klubselskabets konsertvirksomhet, som nu blir omhandlet også i vedtektene. Med de lover forsvant nok funksjonen til “Præces”, som kanskje aldri var et lovfestet verv. Man hadde heller ikke noen formann. En av direktørene var utpekt til førstedirektør, og var “primus inter pares”, og realiteten en formann. Videre hadde man en gruppe som ble kalt “De Gamles Kreds”. Denne besto av fra 12 til 15 medlemmer, som fungerte som et slags representantskap.
Fester skulle i følge lovene avholdes på kongens fødselsdag og Klubselskabets fødselsdag, og dertil skulle det avholdes 3 ball, ett mellom jul og nyttår, ett på fastelavensmandag og ett på 3dje påskedag. Det ble også avholdt tallrike barneball.
Grunnlovsdagen, 17. mai, var ikke gjenstand for feiring i de første tiår. Så vidt man kan se ble Grunnlovsdagen første gang feiret i 1841, men festen også på denne dag ble snart en tradisjon.
Stavanger hadde i 1815 ca. 2.500 innbyggere, og var langt mindre enn Bergen, Kristiania, Trondhjem, Kristiansand, Drammen og Halden. Også Fredrikstad var større enn Stavanger, mens Skien og Larvik var omtrent like store som Stavanger. Stavanger var en Norges minste byer.
Fra omtrent 1825 kom det ny driftighet i byen, som fikk sterk vekst. I 1830 var innbyggerantallet ca. 3.500, og i 1840 nærmere 5.000. I 1850 regnet man at innbyggerantallet var ca. 10.000. Denne utvikling medførte også at embetsstanden, som hadde vært så viktig i både byen og i Klubselskabet, ble langt mindre dominerende. Det var handelens, industriens og sjøfartens menn som kom til å dominere, også i Klubselskabet,
Silden slår til igjen, og skipsfarten ble stimulert av Krimkrigen, de dansk-tyske kriger og senere borgerkrigen i USA.
De økonomiske forutsetninger for Klubselskabets virksomhet var de beste. Samtidig førte den økonomiske utvikling og byens fremgang, på den ene side, og fremveksten av sterke religiøse bevegelser i brede lag, at Klubselskabets stilling i byen ble en annen. Klubselskabet var ikke lenger en institusjon som hele byen hadde et forhold til, hva enten man var medlem eller ikke. Klubselskabet ble en forening for en engere krets, i mer enn en forstand. Også den reduserte innflytelse av embetsstanden svekket nok Klubselskabet som faktor i samfunnet.
Systemet ballottering, eller innvotering, av nye medlemmer, var i behold. I følge h.r.advokat Trygve Wyller var det ytterst sjelden å se på denne tid at de som søkte adgang til Klubselskabet ble nektet adgang.
Pål Mitsem