Midten av det 19nde århundre var en meget god tid, både for Stavanger og for Det Stavangerske Klubselskab. Handelen, industrien og sjøfarten fosset frem.
Det var rikelighet med penger blant folk, og stor selskapelighet. Fra 1863 er de originale protokoller bevart. Klubselskabets liv er imidlertid også kjent fra andre kilder, ikke minst bøkene til Alexander L. Kielland.
Agent Gabriel Schanche Kiellands sønn, Jacob, ble gift med Jens Zetlitz datter Axeliane Christine. Deres sønn Jens Zetlitz Kielland var Alexander Kiellands far. Både Jacob Kielland og Jens Zetlitz Kielland var fremtredende medlemmer av Klubselskabet; i Jacob Kielland medlem av direksjonen i mange år, og Jens Zetlitz Kielland var i 1863 Klubselskabets formann. Alexander L. Kielland ble innskrevet som medlem av Klubselskabet i 1867 som student, og sto som medlem til han forlot byen. H.r.advokat Trygve Wyller bemerker: “Det et er ikke for for intet av ’klubben’ går igjen som den centrale institusjon overalt i Alexander Kiellands diktning.”
Det er en almindelig oppfatning at “gamlekonsulen”. Morten W. Garman, er et speilbilde av Alexander L. Kiellands oldefar, agent Gabriel Schanche Kielland. Det kjente klubbmedlem losoldermann Hans Arentz kan ha vært modell for Skipper Worse.
Ved siden av den tradisjonelle selskapelighet, var også ålefisket om høsten en stor begivenhet. Ålefisket var leiet bort til økonomen mot en mindre avgift. En rekke av medlemmene deltok i ålefisket med liv og lyst, og til dels som ledd i festlig samvær, med askillig konsum av alkohol. Åleretten måtte beskyttes mot flere angrep. I 1870-årene måtte Klubselskabet gå til søksmål mot en nabo som hevdet rettigheter til ålefisket; han skal visstnok ha gitt seg når Klubselskabets skjøte med uttrykkelig henvisning til åleretten ble fremlagt. Åleretten ble oppgitt på slutten av den 19nde århundre, da kommunen ville anlegge den nye gate, som ble oppkalt efter Klubselskabet.
På dette tidspunkt har man også en Borgerklubb i Stavanger,med tilnavnet “Kulten”, uten at dette later til å få noen innflytelse på de tilvante livet i Klubselskabet. Foreningslivet har også utviklet seg i Stavanger Handelsforening og flere losjer, en utvikling som har skutt fart også i det 20. århundre. Dette har representert visse begrensninger for Klubselskabets naturlige nedslagsfelt.
Søkningen til Klubselskabet har likevel vært god, og selskapeligheten stor. 50-års dagen for Grunnloven i 1864 ble feiret med en ualmindelig stor tilstelning. I boken “Fra Stavanger i 60-årene” heter det:
“I slutten af femtierne og begyndelsen av sekstierne var selskabeligheden i Stavanger saa stor, som den vistnok aldrig har været siden. Den kulminerede en vinter i 21 baller og maskerader, foruden et utal av middage og soupeer. Folk var rent som gale efter forlystelser.”
I “En Stavangersk Cicerone”, utgitt i den store regatta i 1868, heter det at Klubselskabet har 120 medlemmer. Det sies ellers om klubblivet:
“Klublivet var i den første tid meget primitivt og simpelt og langfra saa udpræget som senere. Familierne – Store og Smaa – kom her sammen og havde hjemmefra Mad i Poser med sig, og morede sig nu i al Gemytlighed fra kl. 6 om Eftermiddagen til ud paa Morgenstunden.
Senere fikk Selskabet et mere aristokratisk Tilsnit, og Familielivet udelukkedes ganske. Det var da ikke altid saa lige til at blive indvotert som nyt Medlem; thi Klubintriger og Controverser florerede her som overalt andetsteds”.
Klubselskabets økonomi var tilsynelatende god, men preget av de mangle obligasjoner som var solgt i forbindelse med Klubselskabets kjøp av Bispegården i 1810 og bygging av nytt klubbhus i 1841. Det kan virke som man ikke oppfattet disse obligasjoner som en reell forpliktelse. Man gikk kanskje ut fra at eierne av obligasjonene ville vise slik samfunnsånd, hvilket vel ble ansett synonymt med klubbånd, at de ikke ville gjøre krav på betaling av obligasjonene.
I 1880-årene feide alvorlige økonomiske stormer over Stavanger. Landet var i fremgang, men det var som om hele økonomien i Stavanger seg sammen. Det blir ofte vist til h.r.advokat Trygve Wyllers beskrivelse av krisen:
Jacob Kielland & Søn hadde i 1863 bragt sin formue i le ved firmaets opløsning. Dets etlinger blev derfor ikke direkte rammet, om enn også de nokså sikkert må ha fått føle motgangen. men dets naturlige arving, Jacob Kiellands svigersønn, konsul Jacob Sømme, måtte gi op som siste mann i denne 80-årenes lange kamp. Det var før ham Ploug & Sundt, Køhler & Co., Rosenkilde & Søn og mange, mange flere av byens ledende firmaer gått overende sammen med Stavanger Kreditbank og Stavanger Sparebank.
Det blev et skånselsløst opgjør. Der var ikke tale om “ordninger” eller promille-akkorder. Gamle hjem blev ribbet for sine nedarvede møbler som bl.a. blev solgt under offentlig auksjon på jernbanetomten. Kunst og boksamlinger ble revet ned av veggene. Ploug & Sundts, Frederik Hansens og Gabriel Jonasens boksamlinger blev opkjøpt av kommunebiblioteket, hvis grunnstamme derved ble lagt. De gamle ettegårder blev til spottpris ført over på nye menn med nye navner.
Det var nok så at enkelte av de ledende familier slapp fra det med sitt i behold, og at mange små sparere hadde visst å holde seg så godt unnav at de beholdt sitt ubeskåret. Men det var allikevel 3 slektsledds kulturelle og økonomiske overskudd som gitt til spille. Stavanger var fra da av ikke lenger en gammel by fylt av nytt. Det måtte bygges en ny by. Der begynte en ny tidsregning, og 25.000 mennesker famlet febrilsk efter nye ervervsmuligheter.
To faktorer var vesentlige for den krise som rammet Stavanger. Det ene var at det økonomiske liv var så tett sammenvevet. Drift av mange virksomheter var finansiert gjennom vekselgjeld der flere andre handelshus var garantister. Den andre faktor var at Stavangerske handelshus hadde gjort store investeringer i seilskip, i en tid da disse tapte i konkurransen med dampdrevene båter.
De økonomiske stormer som feiet over Stavanger i 1880 satte de gamle spilleregler i forhold til obligasjonene til Det Stavangerske Klubselskab til side. Obligasjonene ble inndrevet, og Klubselskabet måtte sette seg i gjeld for å kunne honorere disse.
Klubselskabet vedtok nye lover i 1880. Disse var skrevet for et klubbliv i stort format, basert på den optimisme som rådet før den økonomiske katastrofe rammet Stavanger. Blant bestemmelsene var den at mannlige medlemmer kunne medta kvinnelige familiemedlemmer som ikke selv var medlem av Klubselskabet. Dette medførte at antallet kvinnelige medlemmer sank drastisk.
De nye lovene holdt ikke lenger enn til 1889, da nye lover preget av at man måtte gå for revede seil ble vedtatt. Aldersgrensen for faste medlemmer ble redusert fra 20 år til 18 år, kontingenten ble nedsatt fra 30 til 20 kroner. Lovverket skrumper inn til 20 enkle artikler, mot 40 vidløftige artikler i 1880. Damer og herrer likestilles. Bestemmelsen om at mannlige medlemmer kan innføre sin kvinnelige husstand blir innført. Dette virket dog mot sin hensikt. Ingen damer sees å ha meldt seg som medlemmer efter at de nye lover i1889 ble vedtatt!
Alexander L. Kiellands bok St.Hansfest utkom i 1887. Man kan av skildringene her se hvordan det økonomiske sammenbrudd i begynnelsen av 80-årene også kastet sine skygger over Klubselskabets liv.
Medlemstallet, som hadde holdt seg på 120 frem til 1880, sank til 80 i 1888. Medlemstallet holdt seg på omtrent dette nivå frem til århundreskiftet.
Krisen var vel årsaken til at Klubselskabets 100 års jubileum ikke ble feiret i 1884!
I 1888 måtte generalforsamlingen utsettes fordi bare 8 medlemmer møtte frem. Ved den utsatte generalforsamling møtte bare 11. Lovene fra 1889 ble vedtatt på en generalforsamling der 19 medlemmer møtte.
Det 19nde århundre ebbet ut med et Klubselskab i dyp krise.
Til tross for dette virker det som om selskapets festeligheter ble holdt i hevd.
Pål Mitsem